24. mai 1988 kom en liten prinsesse ut av mammas mage, til glede for en lykkelig familie på Moi. Prinsesse Consuela Bananahammock forstod rask at hun hadde en livsoppgave, hun hadde evnen til å forandre folk. Med sitt smittende smil, sjarmerte hun seg inn i manges hjerter, og snudde en grå dag til en solskinnsdag. Dette har hun med årene blitt veldig flink til, og har en fantastisk utstråling uansett hvor hun befinner seg.
Karen Elise begynte tidlig å gå på ski og deltok i langrennsløp, og det var her jeg var så heldig å treffe på henne. Karen Elise var jenta som ville spille Super Mario istedenfor å se Roald Dahls ”Heksene”, fordi filmen var for skummel. Litt av et førsteinntrykk, men det var ikke før Karen Elise var gammel nok til å begynne i ungdomsklubben at jeg virkelig ble kjent med dette flotte vesenet. Som minstemann og eneste i hennes kull, så jeg det som min oppgave å ta meg av Karen Elise, noe jeg ikke angrer på. Karen Elise viste seg å være en ufattelig musikalsk jente, og etter et par år i ungdomsklubben, begynte hun i lovsangsteamet, der hun imponerte med sin nydelige sangstemme. På grunn av mangel på gitarist i lovsangsteamet, begynte Karen Elise å ta gitartimer og kjøpte seg en svart gitar, som etter hvert har blitt en kjær og ikke minst hellig bestevenn. Uansett hvor vi drar, hytteturer til Mandal, bålkos i heia eller soling på stranda, er gitaren fast bagasje.
Karen Elise er en kreativ sjel og med sine utrolige nydelige scrappealbum, har hun klart å frelse mange til hobbyen. Når opphavet er ute av huset, invaderes stuen med papir, bilder, stempler, dobbelsidig teip, og annet merkverdig albumverktøy. Og en gang i blant, står en biltur til Time Foto på Bryne på timeplanen for å shoppe litt albumsaker. Men for å lage album, trengs bilder, masse bilder. Dette fører til noen fotosessioner innimellom hvor Karen Elise villig poserer mellom trær og busker, og blunker forførende med øyenvippene og setter opp et sjarmerende smil. Etterpå står bilderedigering for tur, noe Karen Elise etter hvert har blitt en reser på.
Til tross for Karen Elises frykt for ”Heksene” i sin barndom, har hun nå begynt å like skumle filmer, helst psykologiske thrillere med en stor pute som nærmeste sofanabo. Og siden Karen Elise var den første som introduserte meg for kebabrullen fra Lille Napoli, er dette et must når vi har koselige filmkvelder sammen.
Før Karen Elise hadde blitt 18 år, måtte mamma og pappa kjøre henne rundt alle veier, men da lappen var i boks, var den epoken over. Karen Elise får låne Hyundaien til de fleste gjøremål, og i spesielle anledninger får hun låne pappas BMW. Da er det staselig å kunne råne forbi ”rånerne” med musikken for full guffe og gassen i bånn. Og Karen Elise elsker å bare cruise rundt uten mål og mening, samtidig som hun arrangerer ”styremøte” i bilen. Sakslisten består for det meste av ulike gutter og diskusjoner rundt disse, og det som blir sagt i bilen, forblir innen bilens fem dører, ihvertfall etter reglene…
Til tross for at jeg bare har kjent Karen Elise de siste fire-fem årene, har jeg sett de fleste sidene ved denne herlige jenta fra Moi. Og jeg kan skrive under på at dette er et vesen som må oppleves…beskrivende ord finnes ikke. Kjempeglad i deg, prinsessen min!
*russeportrettet mitt, skrevet av Tone Lindland*
